En dag på krisesenteret

KRISESENTERET I MOSS

 

- fra krenkelse til håp

 

Alarm!

POLITI - 02800

Barnevernvakta - 95 05 92 17

Overgrepsmottaket - 47 46 21 00

Alarmtlf barn/unge - 116 111

Døgnåpen telefon 69 25 05 50 - ring oss i tide!

En dag på krisesenteret

(av barnevernspedagogen ved Krisesenteret i Moss, fra Krisesenterets 30 års jubileumshefte, 2012)

 

Det er tidlig på morgenen. Nattevakten har stått opp, og setter på kaffe til dagvaktene som kommer om en halvtime. Fra stuen høres det barne-tv, en liten baby gråter, noen ovenpå tasser i gangen mot badet. Noen kommer løpende nedover trappa. En liten gutt kaster seg strålende rundt halsen på nattevakten.

 

«Jeg skal på skolen i dag! Jeg skal på skolen i dag! Og skal jeg fortelle deg hva jeg drømte om i natt? Jeg drømte om monstre som spiste hverandre!»

Nattevakten hører tålmodig på gutten mens han forteller om blodige mareritt. Han har ikke vært på skolen en stund, da det var for farlig på hjemstedet hans. Her, på det nye stedet, hvor ingen kjenner ham, kan han endelig gå på skolen igjen. Politiet har sjekket sikkerheten. Det skal nok gå bra.

 

Moren hans kommer nedover trappen. Hun prøver et trett smil. Hun har ikke sovet i det hele tatt. Hun har sovet dårlig i fem år, dessuten har hun mareritt. Hun halter. Hun har kroniske smerter i rygg og venstre ben. Legene kan ikke finne noe galt. Likevel har hun smerter.

En annen kvinne synger høyt og glad inne på kjøkkenet. Hun er så glad for at hun endelig har begynt å lese. Nå kan hun lese beskjedene som datteren hennes har med seg fra skolen.

 

Tre ansatte, en sosionom, en barnearbeider og nestlederen, har planlagt dagen. Sosionomen skal ned til NAV ganske snart. Klart ligger utfylte skjemaer og søknader. Søknad om krisehjelp. Søknad om separasjon. Søknader om oppholdstillatelse, om overgangsstønader. Det haster. En mor har laget makaroni for sine to døtre i tre dager nå. Far har tømt kontoen hennes før hun rakk å sperre det. Ikke har hun brødskiver til matpakkene til barna heller, men heldigvis har en annen beboer hjulpet henne.

 

Barnearbeideren sjekker leketøysbeholdningen. Det skal være barnegruppe i eftermiddag. Det bor mange barn her nå, og de krangler en del. En gutt på ni år har så mye angst at han har begynt å bæsje på seg igjen. Må finne fargeblyantene. Det hjelper å tegne følelser når man ikke har språk for å uttrykke det man har opplevd. Må finne utstyr til lekene. Leker for å styrke selvtillit. Leker for å styrke gruppefølelse. Leker for å styrke sosial kompetanse. Noen har vært så redd i så lang tid at de faktisk må lære seg å leke igjen.

 

Klokken 10.00 kommer den første dagbrukeren. En norsk kvinne med et barn på tre måneder. Kvinnen er usikker om Krisesenteret er det riktige stedet for henne. Og dessuten er hun usikker på om noen vil tro på henne i det hele tatt. Mannen hennes har en høy stilling, og han er så sosialt flink! Han har en stor vennekrets og er svært velansett. Han sier at hun skal gi opp jobben sin, for å ta seg av barna. Men egentlig ønsker hun å jobbe. Han kaller henne for hjernedød ku, som ikke kan brukes til annet enn barnestell. Hvis det går dårlig med barna (eldstegutten har fått litt problemer på skolen), er det fordi hun er en dårlig mor. Men det er jo han som er så brå med gutten! Kaller ham for idiot og slappfisk bare fordi han ikke er fullt så sportslig som faren ønsker.

 

Mannen har aldri slått henne, bare at han er så slem med henne. Dummer henne ut mens alle andre hører på. Og hun er blitt så nervøs i det siste. Søvn har hun ikke hatt i alle år, og pusteproblemer også. Men nå lurer hun på om hun begynner å bli gal. Det må være henne det er noe galt med…?

På kontoret ringer telefonen. Det er en mann, og det er sjeldent. «Dette gidder jeg ikke se på mer», brøler han. «Sånt går da ikke an! Jeg kommer med henne nå! Nå! Hører dere? Det går ikke an å behandle et menneske slikt!»

 

Etter å ha roet ned mannen litt, forstår sosialarbeideren at han er naboen til denne kvinnen, som er fra Asia, og som har vært gift med «den derre døgenikten» i to år. Kvinnen har betrodd seg til hans kone, om at mannen skjeller henne ut, og at svigerfamilien bruker henne som gratis hushjelp. I dag satte han foten ned, etter at han hadde hørt utskjellingene gjennom vinduet. Han ba kvinnen å kontakte krisesenteret, og er nå på vei med henne.

 

Sosialarbeideren løper. Dette lukter akutt inntak. Rommet nede i kjelleren er ledig. Fort fort, håndkler, sengetøy, og en ekstra pute.

Den norske kvinnen pakker sammen sine ting, tar babyen i barnesetet. Barnet er for liten for alderen. Ikke har hun melk heller. Kvinnen avtaler en ny time. Hun orker ikke å forlate mannen enda. Men hun ønsker hjelp fra barnevernet, og neste gang vil hun skrive melding, med hjelp av krisesenteret. Det er ikke så farlig med henne, men barna kan ikke ha det sånn. Hun forstår at hun ikke mister barna. At det finnes faktisk hjelp for voldsproblematikk.

 

Inne fra beboerdelen høres det høy jubel. To små jenter har fått lov å pakke ut gavene som noen kom med i går. En sekk med barbie-dokker er ikke verst på en vanlig onsdags morgen.

 

Den ene besøkende har så vidt gått, så ringer det på døren. Den asiatiske kvinnen blir bedt inn på samtalerommet. Her setter hun seg ned og gråter og slutter ikke med det i omtrent en time. En ny boks med Kleenex. Så kommer historien fram. Møtt på facebook, giftermål i Asia, nytt liv i Norge. Holdt ut i fire år. Orker ikke mer nå.

 

Så detter kvinnen nesten av stolen. Hun visste ikke at hun hadde rettigheter. Muligheter for opphold. Muligheter for utdanning og arbeid. Mulighet for egne penger, eget liv. Mannen hadde alltid sagt: «Du kan jo bare reise hjem hvis du ikke trives her!»

 

Kvinnen bestemmer seg. Hun blir her. Sosionomen, som akkurat har kommet tilbake fra Nav, snur omtrent i døra. Enda en søknad om krisehjelp.

Kvinnen får tildelt et rom. «Oj!», utbryter hun. «Dette er finere enn det jeg hadde hos min mann!»

 

Dermed er det fullt på huset. Håper det ikke kommer flere nå.

Telefonen ringer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Copyright © All Rights Reserved Krisesenteret i Moss • Døgnåpen telefon: 69 25 05 50 • www.mosskrisesenter.no post@krisesenteret-moss.no