Han slo meg aldri

KRISESENTERET I MOSS

 

- fra krenkelse til håp

 

Alarm!

POLITI - 02800

Barnevernvakta - 95 05 92 17

Overgrepsmottaket - 47 46 21 00

Alarmtlf barn/unge - 116 111

Døgnåpen telefon 69 25 05 50 - ring oss i tide!

Han slo meg aldri, men...

(av barnevernspedagogen ved Krisesenteret i Moss)

 

Kvinner forteller.

«Jeg visste ingenting om «sånt noe». I bryllupsnatten ble jeg så skremt at jeg besvimte. Mamma sa det var bare noe jeg måtte holde ut. Menn er bare sånn. Sånn er det i vår kultur.»

 

«Han har jo ikke slått meg. Han har bare holdt et kniv mot strupen min et par ganger og sagt at han skal drepe meg hvis jeg går fra ham. Han har også sagt til alle naboene om hvor gal jeg er. Han sa at ingen skal tro på meg, bare på ham. Alle vil tro at jeg har begått selvmord.»

 

«Det er ingen tallerkener i skapet mer. Men han har jo ikke slått meg altså. Men så er jeg blitt så skvetten, og jeg ser ting som ikke er der, og så har jeg så veldig pusteproblemer. Og magesmerter. Kanskje jeg har en psykisk sykdom, kanskje jeg holder på å bli gal.»

 

«Han blir så sint, så fryktelig sint! Og han brøler mot meg og barna. Han har aldri slått meg, men innimellom kaster han ting i veggen. Hjemme går vi på tå hev, alle sammen. Jeg sover kkke om natten lenger, og jeg skvetter ved hver minste lyd!»

 

«Hva skulle jeg gjøre? Hun truet med å ta fra meg barna, og dra tilbake til hjemlandet sitt. Jeg var redd at jeg ikke hadde noe å stille opp med som mann.»

 

Temaet er vold i nære relasjoner. Alle kan antakeligvis nevne i hvertfall èn voldsform: fysisk vold. Det er når man blir slått helseløs. Blåveis i ansiktet, høye krager, blødende nese. Kvinner som løper skrikende fra leiligheten i en lørdagsnattt. Også barn bekrefter ganske så unisont at vold, det er juling, det. Så tenker folk litt etter. Ja, så var det den psykiske volden, da. Mobbing har mange hørt om, særlig ungene på skolen. Da er det antimobbeprogrammer.

 

Men så ser det ut til å stoppe opp litt. Det er jo også et ubehagelig tema. Vold, det er ikke noe man snakker om i hyggelige sammenkomster, en lørdagskveld eller i bestemors bursdag.

 

Problemet begynner allerede ved den psykiske volden. Utskjelling, latterliggjøring, nedverdigelser. Ofte kan slikt være subtilt, særlig når andre er tilstede. En utenforstående vil kanskje ikke feste seg noe særlig over et stygt blikk, men dette blikket kan faktisk bety noe helt annet for den det gjelder: «Jeg skal drepe deg hvis du sier noe mer nå!» På krisesenteret opplever vi ofte at voldsutøveren har opparbeidet seg en form for psykisk overmakt. Han trenger hverken gjøre noe eller si noe. Men offeret hans vet, at han er sjefen, han bestemmer, og han har all makten. Offeret har ofte sluttet å gjøre noe, si noe, ønske noe, ja til og med føle noe.

Noen vil kanskje lure på om det ikke er å strekke det litt for langt? Er det det?

 

Hva sier myndighetene til vold?

I Justisdepartementens NOU 2003: 31 heter det bl.a.

«Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den andre personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutter å gjøre noe den vil.»(Isdal 2000). Som eksempler på handlinger som faller inn under denne definisjonen av vold, nevner Isdal fysisk vold, seksuell vold, materiell vold og psykisk vold. Definisjonen går lang utover fysiske skadevirkninger, og inkluderer blant annet alle handlinger som får en annen person til å handle mot sin vilje»

 

«… Alle handlinger som får en annen person til å handle mot sin vilje».

Jeg tror at de fleste vil nok være overrasket over at definisjonen kan strekkes så langt, og da blir faktisk vold mye mer.

 

Hva med alle de andre voldsformene? Seksuell vold, ja det er også klart, det er voldtekt. Og voldtekt i ekteskapet er forbudt, det vet vi. Men hva med kvinnen som stiger lydig i mannens seng, «bare for at han skal være litt blidere, bare for at han holder fred»? Hva med kvinnen som aldri har lært at det er faktisk lov å si nei? Gråsonene og usikkerhetene kan være mange.

I eksempelet ovenfor har jeg prøvd å skissere et eksempel på det vi kaller for materiell vold. To mennesker i et forhold har to svært forskjellige maktposisjoner og normer. Mannen tar alle pengene kvinnen tjener. Han kan gjøre dette uten å utøve fysisk vold, da kvinnen har helt andre referanserammer for hva mannen – altså familieoverhodet – kan eller ikke kan gjøre. I det norske samfunnet ville nok de fleste reagert kraftig på en slik ordning.

 

Eller latent vold. Han gjør kanskje ikke så mye, men hun vet at han kan. Hvis han en dag sprekker. Det skjer ikke så mye. Likevel har hun magesår av angst.

 

Og så er det det med følgene av volden. Et mennekske som er utsatt for vold, vil etter en tid innstille seg på den. Antakeligvis er hun vant til det fra ganske tidlig alder, og har mange voldserfaringer. Man venner seg til volden, og flytter egne grenser. Hun vil kanskje bagatellisere en del, for å opprettholde et snev av kontroll, av selvverdi. «Dette er jo ikke så ille», han mener det ikke sånn», «han er jo bare sånn når han er full», «Det er bare hans måte å vise at han er glad i meg». Selv om den utsatte bagatelliserer, eller lærer seg å (over-)leve med volden, betyr det ikke at hun ikke tar skade.

 

«En klaps har da aldri skada noen», «Ekteskap kan være stormfull iblant». Oh joda, vold skader. De psykiske skadene er omfattende og kan innebære alt fra depresjoner, lav selvverdi, psykosomatiske plager frem til selvmordstanker.

 

Og for øvrig – vold koster! Vold koster staten, ansatte, politi og rettssystemet, helse- og sosialtjenester, krisesentre mange millioner kroner årlig – dine skattepenger.

 

Jammen, hva kan jeg gjøre? For det første er det jo så vanskelig å se – psykisk vold etterlater ikke blåmerker. Og man kan da ikke spørre direkte heller – eller hva?

 

Jo, man kan faktisk.

Klager nabokvinnen ofte over «vondter»? (Særlig i mage/underlivsregionen), som ingen lege kan hjelpe med. Søvnproblemer? Virker hun nervøs/skvetten? Er hun overbeskyttende overfor barna?

Virker hun sliten eller apatisk?

 

Dersom du spør naboen direkte, og du tar feil – ja, da vil dere to kanskje få dere en god latter, og hun vil takke for oppmerksomheten. Og dersom hun blir sint, avviser det hele og kaller deg for gal – har du antakeligvis truffet blink. Ikke vær såret, spør heller en gang til.

 

Barna er den beste indikatoren. Er jentene til overmåte hyggelige og veltilpassede, er det riktig nok søt å se på, men kanskje bør man heller være aktsom. Og gutten som er så «umulig», ønsker man helst å holde seg unna fra, men det ville være modigere å faktisk spørre ham hvordan han har det.

Eller ringe barnevernet. Ja men, da vil jo barnevernet ta barna, og alt vil bare bli enda verre? Jeg tør ikke ta på meg dette ansvaret! Nei, med stor sannsynlighet vil ikke barnevernet bare «ta barna», men snakke med familien, og tilby tiltak som samtaler eller terapi mot vold.

 

Det kan være ubehagelig å se volden i øynene. Men har vi råd til å la være?

 

 

 

 

 

 

 

 

Copyright © All Rights Reserved Krisesenteret i Moss • Døgnåpen telefon: 69 25 05 50 • www.mosskrisesenter.no post@krisesenteret-moss.no